Her er et anonymt referat fra frokostmøtet som ble arrangert av Danseinformasjonen og Dansens Hus den 18. oktober. Vi ønsket blant annet å diskutere konsekvensene av endringene i Kulturrådets basisfinansieringsordning. Samtidig ville vi løfte frem de strukturelle utfordringene som dansekunstnere i det frie feltet står overfor. Referatet inneholder også Sigrid Ø. Svendals historiske presentasjon som viser utviklingen av det frie feltet og konsekvensene som endringene i støtteordningene har hatt for feltet.

For mer informasjon om frokostmøtet se her.

Sigrid Ø. Svendal, daglig leder ved Danseinformasjonen, ønsker velkommen og presenterer støtteordningene i et historisk perspektiv. For mer informasjon se Power Point-presentasjon.

Frokostmøte Sigrid

Sigrid ga deretter ordet videre til Kristine Karåla Øren, forbundsleder i Norske Dansekunstnere (NoDa).

Slik det er i dag, finansieres dansekunst i det frie feltet, kun gjennom ett fond, Kulturfondet. Det er åpenbart ikke bra nok for det kunstfeltet vi representerer.

Jeg er i god dialog med rådet rundt denne problematikken. Det er politisk valgt at armlengdes avstands-prinsippet går foran om jeg personlig som kunstner overlever. Det betyr at det skal være flere trinn nedover før pengene gis til en kunstner. Det betyr også at politiske synspunkt ikke skal kunne reflekteres inn i valg av hvilke kunstnere vi skal ha. Det er mine ord.

Ved å ha et fond så putter Kulturdepartementet en viss mengde penger inn i fondet hvor Kulturrådet har en struktur som forvalter dette på armlengdes avstand-prinsippet. Det er et veldig viktig prinsipp for å hegne om ytringsfriheten, men det hjelper oss kanskje ikke alltid fordi vi trenger faktisk sterkere politisk vilje for vår eksistens. Produksjon av dansekunst skjer gjennom Kulturfondet for oss i det frie feltet.

Det er en stor utfordring at fagfellevurderingen avgjør kulturpolitiske valg som: Om dansekunsten skal overleve over tid eller ikke. Det er problematisk.

Valgene som tas i Kulturrådet i dag, gjøres mellom fagadministrasjonen, fagutvalgene og rådet. Det er Rådet* som fatter mange viktige politiske vedtak. Hvis vi ikke har en representant der som kjenner vårt felt så er det da Torbjørn Gabrielsen fra teaterfeltet som skal bestemme fremtiden til dansen. Grovt sett. Vi jobber med å påvirke Kulturdepartementet slik at vi kan få inn representanter med dansefaglig bakgrunn.

I fjor ble syv mill. lagt inn i Kulturfondet fra statsbudsjettet hvor det eksplisitt stod at disse syv mill. skulle gå til de mer etablerte kompaniene og den nyskapende kunsten. Midlene ble tildelt Jo Strømgren, Mia Habib og Verdensteateret. Det var en nødaksjon. I kulturmeldingen står det at vi skal ha en spydspiss av kunst og vi vet hva spydspiss av kunst trenger (produksjonsrom, scener, gode arbeidsvilkår). Når alt dette ansvaret ligger i ett fond som heller ikke får mer penger over statsbudsjettet spesifikt til det vi har behov for, og det strømmer til dansekunstnere til utdanning for koreografi/dans, så sier det seg selv at dette ikke lenger holder. Da er det spennende spørsmålet til feltet: Hvordan skal vi løse dette?

*Rådet har ti medlemmer, oppnevnt av Kulturdepartementet for fire år av gangen. Oppnevningen er rullerende, slik at halvparten av rådets medlemmer skiftes annet hvert år.
Les mer her.

Frokostmøte Kristine


Innspill fra de som var tilstede

Anonymt innspill om regionaliseringsprossen

Det er et element til som kompliserer situasjonen vi er i nå og det handler om regionaliseringsprosessen som pågår. Der foregår det samtaler på regionalt og fylkesnivå i Kulturdepartementet som handler om tiltak som kan flyttes fra statlig til regionalt nivå. Det er noe som er kjempeskummelt og som vil påvirke arbeidsforholdene i stor grad hvis dette skjer.

Anonym
Demokratiske prinsipper er viktig. Å kunne være med i prosessene. Midler til kunst og kultur i regionene burde være lovpålagt, og det er det ikke nok av.

Anonymt innspill om dansestrategien "Dansekunst i hele landet"
Det er parodisk at vi diskuterer dette når vi fikk en dansestrategi i 2013 som heter «Dansekunst i hele landet». Den kom med den forrige regjeringen og den var initiert av bl.a. Danseinformajsonen og NoDa som hadde sett på strategier rundt om i hele verden spesifikt for dans. At den havnet i en skuff og ble glemt er tragisk. Den beskrev feltet på en helhetlig måte. Vi er et stort felt, med stort variert kunstnerisk uttrykk som skal jobbe kontinuerlig, og som ikke bare skal dø. Da må vi få et gehør fra politikerne i Kulturdepartementet og at Kulturrådet ser at dette er et eget felt som vi må hegne om.

Anonymt innspill om de strukturelle utfordringene i feltet
De langsiktige problemene blir veldig tydelig når vi ser det i et historisk perspektiv. Dansekunsten har nesten ikke avleiret seg i noen institusjoner (hvis vi ser bort ifra Nasjonalballetten). Strategiene på teatersiden er annerledes fordi det har avleiret seg i faste institusjoner. Om kunstnerne er borte så står husene fordi de organiserte seg rundt en form som har blitt en institusjon. Det er for få blant dansekunstnerne i Norge som har endt med å gjøre det samme, og det er synd. Det er ikke alltid den enkelte kunstnerens ansvar å hele tiden tenke igjennom om man skal være et AS eller stiftelse osv. når ansvaret ditt er å produsere. Det er for få strukturer rundt i landet for å kunne ta seg av den neste generasjonen og være et alternativt finansieringssted til Kulturrådet, for eksempel. Hvis du er teaterkunstner i Norge i dag så kan du få gehør i Kulturrådet hos Jørgen Knudsen eller du kan treffe nervene hos en teatersjef. Der må vi inn å gjøre noe tror jeg.

Dansekunstfeltet må bli sterkere institusjonelt. Den eventuelle krisen av basisstøtteendringen er ikke så sterk på teatersiden fordi det finnes andre utveier og strategier. Mener Rådet, som er Kulturdepartementets rådgivende organ, at det finnes et problemområde for øyeblikket? Eller mener Rådet at dette egentlig ikke er et problem? Hvis Kulturrådet mener at det er en problemstilling og at det er et hull mellom de institusjonelle og prosjektstyrte så mener jeg at det er Rådets plikt å rådgi statsråden på dette og ikke bare spille ballen tilbake i fanget på feltet. Dersom dine sjefer mener at «ja her er det en problemstilling som ikke er helt avklart», så synes jeg at Rådet skal jobbe kraftigere med å utvikle strategier for det.


Frokostmøte Lorentzen


Anonym

Rådet har ikke laget noe postulat rundt den utfordringen enda.

Anonymt innspill om bekymringen for avkorta kunstnerskap
Dette mener jeg er så dramatisk og grotesk at jeg ikke har ord for hva som skjer i dansefeltet nå. At det ikke er mulig å fortsette et kunstnerskap er helt enestående for dansen. Ingen andre felt ville være i nærheten av å avslutte karrieren, relativt sett, tidlig. Jeg har ikke satt meg nok inn i hva forskjellen utgjør, jeg ser bare konsekvensen nå og fremover. Dette mener jeg er det mest kritiske som skjer på hele scenekunstfeltet, uansett. Fordi det er en livsnerve i disse kompaniene som holder hele feltet gående. Det er noen skillelinjer som ikke lenger bør finnes mellom hva som er teater, dans, scenekunst og hva som er institusjoner og ikke. Vi jobber på tvers og har co-produksjoner helt naturlig i dag. Dette har ikke blitt fulgt opp. Vi institusjonene burde bli spurt om hva som er vårt ansvar oppi dette.

Ordningene har laget smykker for norsk kunstliv, og jeg er derfor desto mer urolig for det som har skjedd.

Anonym
I budsjettforslaget for 2020 spilte Rådet inn at vi trengte 20 mill. til med tanke på de utfordringene vi ser nå. Det ble dessverre ikke imøtekommet i proposisjon.

Anonym
«Det har jo alltid vært sånn». Det er skandaløst. Hvorfor skal vi si ja til det? Jeg vil at vi skal krabbe og knirke ut av teatrene i en alder av 80.

Høvik Ballett var et AS. Hvor var den politiske viljen til å ta tak i dem og etablere de? De ble ikke fanget opp på den tiden og fikk ikke betydning.

I kulturmeldingen definerer politikerne vårt ansvarsområde som noe annet enn andre kunstuttrykk, og det må vi gjøre noe med.

Vi må være generøse overfor hva kvalitetsbegrepet er.

Anonym
På s. 29 i kulturmeldingen under oppfølgingssaker så sier de at dette skal de løse.

Anonymt innspill om begrepret "nyskaping"
I evalueringen «Ny støtteordning – Gamle skillelinjer» fra 2001 diskuteres nyskaping, og hva som ligger i det begrepet. Det er ulike oppfatninger av hva begrepet er. Institusjonene påpeker noe helt annet enn for eksempel scenekunstkonsulentene.

Og hvordan begrepet bidrar til formsensur, fordi det vil være mange estetiske uttrykk som ikke vil inngå i begrepet. I den andre retningen kan det bety en formstimulering, at man stimulerer de uttrykkene man liker.

Det handler om hvem som blir valgt til å sitte i disse utvalgene. Representerer utvalgene god nok bredde til å se hele feltet og til å kanskje ha mer åpne øyne for hva nyskaping kan være? Der kan ballen komme over på oss fordi vi kan stille inn kandidater til kulturrådet, og hvem som skal sitte i utvalgene.

Anonym
En krise kan være et godt utgangspunkt, vi må snu det om til en mulighet. Vi har et generasjonsskifte, men det er ikke det første generasjonsskiftet. Vi må prøve å samle stemmene. Som et følge av dette kan vi ikke langtidsplanlegge som festivalprodusenter.

Anonymt innspill om å bli "kastet ut" og kunstnerskap
Jeg er ferdigsnakket, men jeg heier på alle som sloss for bredde i dansekunsten. Nyskaping, hva betyr det innen vår sjanger/ODE (Oslo Danse Ensemble) og andre sjangre? Man blir veldig båssatt. ODE ble i 2001 kastet ut, og vi fikk spørsmålet: Hvis vi skal gi støtte til ODE skal vi gi også til Tom Sterri og revy?

Det som er problematisk med ODE, der ligner vi på Collage Dansekompani og Høvik Ballett er: Et kompani som står for en helt tydelig kunstnerisk visjon, men det har blitt problematisert at vi ikke har et kunstnerskap. Vi har vært konsekvente i vår plan og strategi på kunstnerisk utvikling, men de har ønsket å sette fingeren på en ting, at vi ikke har et kunstnerskap.

Hva med alle de koreografene som har verdsatt å jobbe med oss, som har sluppet å produsere og søke om penger. Hvor skal det bli av slike kompanier? Hvor danserne kan komme inn å jobbe i en større konstellasjon. Et sted man kan få lov til å prøve seg på alle de ulike uttrykkene. Et sted hvor man vil hegne om en slik form. Det får man bare i Carte Blanche og Nasjonalballetten i dag.

Anonym
ODE og flere kompanier har vært en arbeidsplass for dansekunstnerne. Vi mister arbeidsplasser.

Anonym
Sigrids presentasjon burde vises til politikerne. Det er viktig at de får høre historien og dessuten er det en god innfallsvinkel.

Anonymt innspill om økonomisk vs. strukturelt problem
Dette feltet kan ikke være avhengig av Kulturrådet, det er åpenbart at vi må finne flere produksjonsmidler.

Rådet ba om 20 mill., men betyr det at dere mener at med den økonomien så hadde vi løst problemet? Mener du at det er et økonomisk eller et strukturelt problem? Hvis det er et strukturelt problem så nytter det ikke bare med mer penger. Det er Kulturrådets plikt å rådgi statsråden på at vi må sette opp andre type strukturer og ikke bare fylle på pengekassa.

Anonym
Kulturrådet endrer ordningene og strukturene hele tiden. Vi endret rettlingslinjene for prosjektstøtten og derfor søkte vi om 20 mill. ekstra (som vi ikke fikk). For å, for eksempel, se på et helt år som et prosjekt. Som ligner litt på hvordan basisfinansieringen var. Til det trengte vi mye mer penger.

Frokostmøte alle


Anonymt innspill om forventninger til Kulturrådet og omstruktureringstankegang

Skjønner at man stiller de store spørsmålene. Hva gjør Kulturrådet for å argumentere for et mye større behov som går utover deres egen virksomhet. Selv om Kulturrådet kan se seg selv i lys av dette så er ikke det nødvendigvis Kulturrådets primære fokus. De har et annet bilde med andre ordninger og ansvar som de har blitt gitt som omhandler den frie scenekunsten. Samtidig er det en institusjon med et mandat og sine fokusområder. Jeg prater om hvilken type forventinger som blir lagt på Kulturrådet som de ikke nødvendigvis har mandat til å gjennomføre.

Det utformes en ny scenekunststrategi i Kulturdepartementet nå og utfordringen er om man er villig til å legge flere midler på bordet for en større ny omstrukturering (bestemmes kun i statsbudsjettet og departement). Altså man kommer ingen vei faglig sett hvis man ikke får penger på bordet. Det andre er om man kan berøre eksisterende strukturer for å gjøre endringer, og det er flere uenig om.

På den ene siden har man en økonomisk situasjon som ikke endrer seg nevneverdig, og på den andre en omstruktureringstankegang som nødvendigvis kommer til å kreve at noe endrer seg som kanskje ikke ønsker å endre seg for å gi mulighet til å tenke annerledes i et større bilde. Man har best mulighet til å påvirke hvordan det store scenekunstbildet ser ut gjennom strategiarbeidet. Det er ikke ofte man har samlet fokus på alle aktører, strukturer, institusjoner, frittstående kompanier og kunstnere.

Anonym
Kulturdepartementet diskuterer ny struktur nå og vi må våge å si spesifikt hva som fungerer for oss.

Anonym
Spørsmålet er: Ligger det i Kulturrådets egen mandatsforståelse å jobbe for driftsmidler til kompanier over tid? Vi må slutte å se på Kulturfondet og se på regionsreformer, hvor skal vi forankre dansekunsten bedre og mer langsiktig?

Anonymt innspill om en mangel på bred evaluering av feltet
Kulturrådet har mulighet til å sette inn penger i større evalueringer og undersøkelser. For eksempel, evalueringen fra 2001 som ser mer helhetlig på det frie scenekunstfeltet. Det savner jeg i stor grad fordi det gjøres mange evalueringer, men de er små. Jeg synes det er en bakside ved basisfinansieringsevalueringene fordi de ikke tar innover seg bredden av feltet, for eksempel prosjektstøtten. Da må man ha penger og forskere over flere år.

Anonym
I evaluering av basisfinansieringen, ble det bedt eksplisitt av evaluatoren å se på forholdet mellom basisfinansieringen og produksjonsordningene. Det ble ikke gjort, og det er en enorm svakhet med evalueringen. Det er veldig problematisk fordi det var nettopp den kunnskapen Kulturrådet trengte for å jobbe videre. Det er kunnskap om ordningene i sammenheng over tid man trenger.  

Anonymt innspill om Kulturrådet som rådgivende organg
Jeg har aldri hørt så eksplisitt fra Kulturrådet at de ikke rådgir myndighetene i saker som angår kunst og kulturfeltet. Hva skjer mellom Rådet og myndighetene? Er det noe vits å jobbe for å få en dansekunstner inn i Rådet hvis Rådet ikke har noe betydning?

Anonymt innspill om Kulturrådets begrensede mandat
Det er en vranglesing av det jeg sa. Både Rådet og administrasjonen rådgir Kulturdepartementet i ulike saker, og jeg har vært med på møter hvor man snakker om store og små bilder i Kulturdepartementet. Poenget er at Kulturrådet kan ikke fikse alt. Selv om de påpeker problemstillinger så er det ikke nødvendigvis de som er bemyndiget gjennom midler og handlingsrom til å gjøre noe med alle problemene som rammer alle kunstfeltene.