Sara Christophersen er en kunstner som har gått sine egne veier og har over lengre tid arbeidet med dansekunst og kulturformidling i Palestina og Midtøsten. Masteroppgaven hennes, som sto ferdig september 2020, ser på hvordan dans som praksis kan skape endring i den palestinske konteksten og hun ble 1. mars i år tildelt utmerkelsen for mest nyskapende masteroppgave under årets Vinterseminar i samfunnsgeografi. I dette intervjuet som vi har gjort med henne beskriver hun blant annet hvordan bevegelsesfriheten til dansekunstnere i Palestina, som en av mange friheter, er begrenset, både fysisk og forestilt.

 

Sara i Nablus portrettbilde01
Sara Christophersen i Nablus.

Du ble ferdig med masteroppgaven din i september 2020, med tittelen Embodied possibilities: A study of dance as an artistic, everyday practice in Palestine. Kan du si noe om hva du fant da du jobbet med oppgaven?
For å kunne si noe om hva jeg fant så må jeg starte med å si noe om konteksten. De siste 20 årene har jeg besøkt, arbeidet og bodd i Palestina, og hver gang jeg har vært der, har det føltes som det har blitt litt mindre rom, litt mindre muligheter, litt mindre luft, det har føltes som om samfunnet sakte kveles fra alle hold. Okkupasjonen av Vestbredden er altomfattende og berører alle aspekter av det palestinske livet, gjennom dens systematiske og kontinuerlige tilstedeværelse, og resulterer i et samfunn gjennomsyret av en intens vold, som er strukturell, kroppslig og fysisk. Denne situasjonen blir forsterket av det internasjonale samfunnets unnvikenhet og manglende vilje til å legge press på Israel for å endre status quo. Situasjonen for den palestinske befolkningen har vært på bristepunktet lenge. Den palestinske ledelsen er fragmentert og svakt posisjonert, uten reelle muligheter til å endre eller manøvrere dagens situasjon.

For unge palestinere kan den sosiale og religiøse kontrollen mange opplever, legge ytterligere begrensninger i en hverdag som allerede er svært prekær. Unge palestinere blir uforholdsmessig påvirket av den nåværende situasjonen – det er få muligheter, arbeidsledigheten er høy og den politiske representasjonen lav, og mange unge opplever at deres stemmer ikke blir hørt og ikke betyr noe. Denne marginaliseringen blir ytterligere forsterket når det gjelder flyktningeungdom, og mange snakker nå om en tapt generasjon. Dermed er det både bokstavelig og symbolsk sett ikke noen muligheter for bevegelse, det er ikke noe handlingsrom igjen, og utsiktene for en bedre og mer rettferdig framtid er dystre.

På tross av dette veldig dystre landskapet opplevde jeg at det lå et mulighetsrom i dansen, og at danserne utrykte en uendelig livsglede og optimisme. Så utgangspunktet mitt for masteroppgaven var å se om og hvordan dans som praksis kunne skape endring i den Palestinske konteksten.

1 1 01image.jpeg
Minnesmerke og oversikt over Nablus.

De kunstnerne jeg jobbet med for masteroppgaven min er oppvokst og bor i Nablus og dens omkringliggende flyktningeleire på Vestbredden. De lever i noe som jeg vil beskrive som en nesten umulig situasjon, hvor det nesten ikke finnes noe handlingsrom eller manøvreringsrom, og hvor det å jobbe som utøvende og skapende danser også innebærer stor risiko. De risikerer å bli fengslet av både det israelske militæret og palestinsk politi for å utøve kunsten sin. Videre er også bevegelsesfriheten deres sterkt begrenset – Vestbredden er omringet av en svær mur, og for å kunne reise ut av Vestbredden for eksempelvis å besøke venner og slektninger i Israel, må kunstnerne ha tillatelse fra Israelske myndigheter, noe de nesten aldri får. Havet er ca en times kjøretur fra Nablus – det hadde nesten ingen av kunstnerne sett. Det er også sjekkpunkter internt på Vestbredden, så noen dager blir selv det å bevege seg mellom palestinske byer på Vestbredden vanskelig. Jeg vil karakterisere livene deres som lag på lag med begrensninger, fysiske, men også byråkratiske begrensninger. Alle disse begrensningene er gjennomsyret av den voldelige okkupasjonen, så i ytterste konsekvens så risikerer du å bli drept ved å bevege deg.

På toppen av dette er kunstnerne jeg arbeidet med flykninger. Familiene deres ble fordrevet i 1948 da Israel ble opprettet. De kommer fra byer og landsbyer inni det som i dag er Israel, og bor nå 73 år senere fortsatt i flyktningleirer som bærer preg av marginalisering og ekskludering. Marginaliseringen er både sosial og økonomisk og flyktningeleirene de bor er preget av dårlige levekår og høy arbeidsledighet. Flyktningeleirene har egne skoler, som er dårligere enn de utenfor flyktningeleirene, det er systematisk marginalisering hele veien. Selve arkitekturen i flyktningeleirene er bygget opp rundt små, trange passasjer, knapt bredere enn skuldrene mine, de midlertidige husene har blitt bygget ut etter hvert som familiene har vokst. Så det fysiske miljøet kunstnerne har vokst opp i gir også veldig liten mulighet for å bevege seg, med både trange hus, trange gater og stor befolkningstetthet.

2 1 022 2 01
Flytkningeleiren og utsikt over takene i flyktningeleiren.

Det jeg fant, og som var veldig interessant, er at dans som en hverdagspraksis (en måte å leve livet ditt på og en kunstnerisk praksis) skaper et mulighetsrom – et rom for å manøvrere en situasjon som egentlig ikke er mulig å manøvrere. Gjennom å bruke kroppen er det akkurat som om de små fysiske rommene, og de mentale og forestilte rommene, blir litt større. Ved å bevege kroppen på måter man kanskje ikke trodde var mulig skaper det en opplevelse av kontroll og styrke, som igjen utvider mulighetsrommet.

Når man ser dette i sammenheng med den hverdagen de navigerer til vanlig, hvor det er en militær okkupasjonsmakt som til syvende og sist kontrollerer når og hvordan kroppen din kan bevege seg, blir det å bevege seg som man selv vil en sterk opplevelse av frihet i ens egen kropp og det gir en mestringsfølelse. Dans skaper bevegelse, både symbolsk og faktisk i livene deres, og tilbyr andre måter å navigere hverdagen på enn før de begynte å danse.

Videre åpner dansen for reising. Mange barn og unge som vokser opp i flyktningeleirer i Palestina har ikke mulighet til å reise ut av flyktningeleiren. De kunstnerne jeg jobbet med hadde alle opplevd, gjennom dansen, å for første gang bli invitert til å reise internasjonalt og flere av dem opplevde for første gang å reise til Israel. Dansen skaper fysiske og konkrete muligheter. I tillegg utvider og strekker dans som praksis det sosiale handlingsrommet. Det Palestinske samfunnet kan beskrives som ganske konservativt, å danse blir på mange måter å utfordre dette. Gjennom å insistere på dansen og danse offentlig så strekker de og utfordrer det sosiale rommet, noe som igjen kan inspirere andre.

Jeg ser er at disse tre tingene i kombinasjon: Det kroppslige, det sosiale og den fysiske reisen skaper en transformativ opplevelse. De opplever at de har endret forståelsen av seg selv og forståelsen av seg selv i sitt eget samfunn og det har ført til viktige endringer i deres liv, en av dem sier: – Dancing changed my feelings. Denne erfaringen er noe de deler videre med andre gjennom for eksempel visninger, forestillinger og «community outreach» arbeid. Det er også flere som forteller at gjennom den internasjonale reisingen og å møte folk fra andre land, opplever de at de kan gjøre en forskjell ved være med på å endre folks oppfatning av Palestina, eller rett og slett bare vise for omverden at de finnes. De har opplevd flere ganger å komme til steder hvor de har fått høre av publikummere at de ikke visste at palestinere finnes fordi de ikke fant Palestina på kartet. Som palestiner så eksisterer du på en måte ikke og det er en heftig ting å jobbe mot. Den palestinske billedkunstneren Ruanne Abou-Rahme forklarer det på denne måten i et intervju:

– The impossibility of the Palestinian condition, in the sense that you are aware, from a very young age, that your very presence is questioned, that you should not even exist. So, it’s not just that you’re in danger at any given moment when you are in Palestine. Yes, you are in danger. But also there is this constant narrative, a material, infrastructural one—through the system of occupation, of colonization, of apartheid— that is basically all about negating you entirely. (Les resten av intervjuet her).

Det å få lov til å bidra med å kunne si «jo vi er her, vi finnes og dette er historien vår» gir en opplevelse av at man kan gjøre en forskjell, og at den forskjellen er viktig. Det jeg finner er at dansen gir tilbake et politisk aktørskap hvor kunstnerne opplever at de kan gjøre en forskjell for seg selv og at de kan gjøre en forskjell for andre.

Dette er små endringer, og det er jo gjerne små endringer som til syvende og sist skaper de store endringene, men muligheten for at disse endringene er bærekraftige er veldig små, både det på individuelle plan og på det samfunnsmessige planet fordi det de jobber mot er så brutalt og mektig.

3 3 014 1 01
Dansestudio og tak hvor danserne øver.


Hva arbeider du med for tiden, og hva var din motivasjon for å velge å gå den veien?

Akkurat nå jobber jeg med forskning ved Institutt for fredsforskning (PRIO) hvor jeg er en del av et spennende forskningsmiljø ved Centre on Culture and Violent Conflict, hvor vi er en liten gruppe som forsker på kunst og kunstnere i konfliktområder. Det var en heldig match for meg. Vi jobber prosjektbasert så det er påfallende likt hvordan man jobber med scenekunst, i både arbeidsmåte og prosesser. Selv om utrykkene er veldig forskjellig, opplever jeg at det er noe av den samme kreative energien som brukes i å utvikle ideer, utforske konsepter og arbeide fram prosjekter.

Det er veldig spennende å få lov til å utforske, analysere og grave videre i det arbeidet som jeg påbegynte med masteroppgaven. Noe av motivasjonen for forskningen handler mye om hvorfor jeg tok en master. Jeg hadde kommet til et punkt hvor jeg hadde behov for å gå mer i dybden på det jeg jobbet med, å prøve å forstå de prosessene jeg var del av, å forstå dem i en større sammenheng. Jeg hadde også behov for å jobbe litt saktere enn når man jobber med en danseproduksjon. Det var vel der det startet. Da jeg begynte på masteroppgaven så trodde jeg at det skulle bli et supplement til det kunstneriske arbeidet mitt, og det er det jo, men det har også blitt noe nytt, noe jeg ikke forutså da jeg begynte på det. Jeg føler at jeg er i en overgangsfase hvor jeg ikke helt vet hva som kommer.

Da jeg jobbet med masteroppgaven så kjente jeg at jeg så vidt klarte å skrape overflaten på noe som var veldig interessant så da jeg fikk tilbud om å fortsette å jobbe med forskning så ble jeg veldig glad for det! Jeg tenker fortsatt at jeg har en kunstnerisk praksis, og en måte å jobbe med det på er kunstproduksjon, og en annen måte å jobbe med det er fra et forskningsperspektiv, som jeg utforsker nå.

Akkurat nå jobber jeg med et prosjekt som heter Inspirational Creative Practice: The Work of Artists after War and Violent Conflict. Vi ser på kunstneres rolle og deres kreative praksis i og etter voldelig konflikt. Vi jobber med kunstnere i Myanmar, Sudan, og kunstnere i eksil i fire europeiske land, og skal undersøke hva som motiverer og driver den kunstneriske praksisen deres, samt hvordan kunstneriske utrykk kan inspirere andre til handling for sosial rettferdighet. I forrige uke lanserte vi en ny digital plattform hvor mange av kunstnerne som er involvert i prosjektet deler arbeidet sitt. Vi håper plattformen kan fungere som et levende arkiv for prosjektet, og et møtested som kan fasilitere kritisk og kreativ refleksjon og potensielle samarbeid på tvers av disipliner og geografi.


Du har jo vært inne på det tidligere, men kan du si noe mer om situasjonen i Palestina?
De siste ukene har det brent i Palestina – og det har vært veldig urovekkende å følge med på fra avstand. Situasjonen i Palestina har igjen dominert nyhetsbildet, og særlig angrepene på Gaza-stripen har vært helt forferdelig å være vitne til. Våpenhvilen som kom på plass er veldig viktig for å gi befolkningen i Gaza en pustepause, men den endrer ikke på det som førte til at hele denne situasjonen eksploderte i utgangspunktet, og den stanser ikke den pågående volden mot palestinere. Som en kollega av meg påpekte så er ro primært et israelsk privilegium, og etter forrige våpenhvile mellom Hamas og Israel i 2014 har mer en 450 palestinere blitt drept i Gaza. (Gazastripen etter våpenhvilen av Jørgen Jensehaugen). Så selv om Gaza ikke lenger bombes, så er Gaza fortsatt på grensen til ulevelig, de er fortsatt beleiret og under blokade. Vestbredden er fortsatt okkupert, palestinere som bor i Israel opplever fortsatt like mye diskriminering og palestinerne i Øst-Jerusalem holder fortsatt på å bli kastet ut av hjemmene sine. Den volden palestinere lever med daglig er fortsatt, om ikke ennå mer, i høyeste grad til stede i livene deres. Forskjellen er bare at vi ikke hører om det daglig gjennom media lenger. 

På tross av dette, vil jeg si at jeg likevel ser en forsiktig optimisme. Vi ser nå en bevegelse i Palestina som vi ikke har sett på lenge. Jeg har fulgt tett med i sosiale medier og det som oppleves annerledes nå er at unge palestinere har satt dagsorden, og har på sett og vis brutt litt gjennom lydmuren. De har fått taletid, også i store internasjonale medier. Det betyr at vi har fått høre en litt annen historie enn den vi har fått høre de siste tiårene. Det de sier er at Israel holder på å tape kontrollen over narrativet, noe de har hatt kontroll på i mange år. Med sosiale medier så kommer det flere stemmer til, og selv om det har vært forsøk på sensurering så har allikevel disse stemmene sluppet gjennom. Noe av strategien gjennom okkupasjonen er å fragmentere folk sånn at de ikke klarer å samles. Likevel, den 18. mai i år hadde de en generalstreik hvor alle palestinere som bor på Vestbredden, i Israel og i Gaza var med. Det er første gang siden 30-tallet at palestinerne, uansett hvor de bor geografisk, har mobilisert til en generalstreik.

Det har også vært store demonstrasjoner til støtte for palestinerne i deler av resten av verden, noen av de største noen gang kanskje. Det er flere som sier at det er et momentum og en bevegelse som vi ikke har sett før. Det er noe viktig som skjer nå, men de trenger også støtte fra det internasjonale samfunnet, og ikke minst at vi står i solidaritet med palestinerne og støtter opp om deres kamp for å leve i frihet og verdighet. Jeg håper vi i kunst og kulturfeltet i Norge – og særlig institusjonene – tar en mye tydeligere og proaktiv rolle i dette solidaritetsarbeidet. Vårt standpunkt betyr noe. Vi bør klare å sette dette i sammenheng med andre frihetsbevegelser og tydelig utrykke at vi tar avstand fra kolonialisme, apartheid og undertrykking av andre basert på religion eller etnisitet, også når det rammer palestinere. Det har kommet flere viktige opprop og solidaritetserklæringer, både fra internasjonale institusjoner og forfattet av palestinske kunstnere som man kan være med å støtte opp om. Jeg tror det er veldig lett å føle seg maktesløs når man sitter i Norge og ser på det som skjer i Palestina og tenke at jeg som enkeltindivid ikke kan gjøre noe. Men det kan vi! Å eksplisitt støtte opp om palestinernes frihetskamp betyr noe, å dele i sosial medier betyr noe. Dette har blitt veldig tydelig de siste ukene, hvor vi har sett at det som skjer i Palestina for første gang på mange ti-år har fått massiv og bred oppmerksomhet – Free Palestine har trendet i sosiale medier. Det viser at selv de små stemmene betyr noe, og det er også noe av det vi ser i forskningen jeg er en del av på PRIO.


Det blir et litt stort sprang her, men kan du si noe om bakgrunnen din og hvorfor du valgte dansen?

Jeg er en av dem som har danset siden jeg var liten og jeg begynte som fireåring på Sissels jazzgym på Holmlia. Jeg er ikke vokst opp her i Norge og flyttet veldig mye som barn og ungdom og noe jeg har hatt med meg i hele oppveksten er at uansett hvor vi har bodd så har jeg klart å finne meg en danseskole, selv om det ikke alltid har vært så lett.

Jeg synes faktisk det er litt vanskelig å svare på hvorfor jeg valgte dansen fordi for meg er det noe jeg alltid har hatt med meg. Det er noe som alltid har gitt meg veldig mye glede og spennende utfordringer.


Savner du den kunstneriske praksisen din?
Ja, jeg gjør det, jeg savner å jobbe fysisk med kroppen, og at det kan være en del av arbeidsdagen min! Likevel, noe av det jeg savnet når jeg jobbet med mine egne kunstneriske produksjoner var mer tid til å skrive. Nå har jeg den tiden, men jeg har ikke tiden til å være i studio og eksperimentere. Men jeg har et lite håp om at det kanskje skal la seg kombinere!


Når du forteller om banen din så langt så opplever jeg at det ene er bygget på det andre hele veien egentlig, hva tenker du om neste skritt, har du noen ide om hvor du går videre?
Jeg er veldig heldig og har alltid fått lov til å følge nysgjerrigheten min. Da jeg studerte dans hadde jeg veldig dyktige danselærere som pushet meg i den retningen. Samtidig har jeg alltid vært opptatt av internasjonale spørsmål og jeg viste allerede da jeg studerte dans at jeg ville finne en måte å kombinere det på, og jeg var heldig og fant en vei inn til det nesten med en gang jeg begynte å jobbe som kunstner. Med masteroppgaven min har jeg jobbet akademisk med forskning, med utgangspunkt i den erfaringen jeg har gjennom det kunstneriske arbeidet. Jeg har lyst til å kunne jobbe videre med det akademiske arbeidet og dra det enda nærmere det kunstneriske og undersøke måter å jobbe hvor de to perspektivene kanskje kan komme nærmere hverandre, og dra nytte av hverandre. For meg var det helt riktig å forankre masteroppgaven i en tydelig akademisk tradisjon, og finne ut av hele det landskapet, men nå som jeg har en fot begge steder så tror jeg det er lettere å jobbe dem sammen, det hadde vært gøy!

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Sara Christophersen is a dancer, choreographer, and researcher and is currently working as research assistant at PRIO. Sara has an MA in human geography from the University of Oslo (2020) and BA in dance and choreography from Laban in London (2004). Her academic and artistic interests intersect, with a particular interest in feminist methodologies, notions of solidarity and care, and collaborative processes of knowledge creation. Artistically she is interested in interdisciplinary methods, and her work is often made in negotiation with the context in which it is produced. For the past 15 years, she has worked as an independent choreographer and dancer, taking part in and leading several collaborative projects in Palestine, Lebanon, Jordan and Ethiopia. Her artistic practice includes performance work for theatre, public spaces and site-specific work, choreography, installations, and writing. In 2015 she was awarded together with colleague Helle Siljeholm the Hans Christian Ostrø Memorial Award for their distinctive work in Palestine and the Middle East.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Her finner du mer infomasjon om utmerkelsen hun ble tildelt for mest nyskapende masteroppgave under årets Vinterseminar i samfunnsgeografi i mars 2021:
Fikk pris for masteroppgave om dans på Vestbredden.

Her kan du lese deler av masteroppgaven hennes: 
Embodied possibilities: A study of dance as an artistic, everyday practice in Palestine.
Hvis du vil lese hele kan hun kontaktes på sachri@prio.org