Etter nesten ti år som som kunstnerisk co-direktør for Candoco Dance Company og enda flere år i England som danser og pedagog pakket Stine Nilsen i sommer med seg mann og barn og flyttet hjem til Norge.

Som den andre kunstneriske lederen av CODA - Oslo International Dance Festival, ønsker hun å "(...) programmere dans og bevegelse som gjør at vi fysisk berøres og følelsesmessig påvirkes." Danseinformasjonen har stillt den nye kunstneriske lederen fem spørsmål om årets festival og hennes planer videre.

 Av: Marianne Albers og Sigrun Drivdal Johnsen
Foto: Tale K. Hendnes / Dansens Hus

Det er under en uke igjen til CODA-festivalen går i gang og du har vært leder for festivalen en knapp måned, hvordan er pulsen?stine coda 2
Pulsen er fremdeles ganske rolig, mest fordi CODA-teamet har alt under kontroll! Min erfaring som kunstnerisk leder av et turnerende kompani er at man kan forvente uforutsette endringer i siste liten. Det praktiske er iallfall på plass og vi har flotte frivillige klare til å ta i et tak. Jeg kjenner på en forventningsfull sitring i kroppen!


Tidligere kunstnerisk leder Lise Nordal har kuratert årets festival, men det er du som er ansvarlig for avviklingen. Hvilke forventninger har du til festivalen?
Jeg ser på det som en gave å få starte i jobben i tide til å være med å avvikle festivalen. Det gir meg mulighet til å sette meg inn i det praktiske og også få føle hvordan det er å være en del av publikum. Jeg tenker at disse opplevelsene vil være verdifulle for å kunne reflektere over den videre framgangen og mine ambisjoner for festivalen og jeg håper å få mange samtaler med publikum og kunstnerne om deres opplevelser under festivalen. Jeg gleder meg til de dagene vi har mange forestillinger hvor jeg kan se og lete etter likheter og ulikheter i kunstnernes verk. I de mange workshopene og seminarene forventer jeg at vi får reflektere, stille spørsmål og utdype tankene våre om hva dans er og hva vi er interessert i.

Kan du allerede nå se noen forskjeller og likheter mellom det norske og det engelske dansefeltet?
Hmm, jeg må tenke litt på dette. Det blir ofte generalisering når man skal sammenligne. Så langt har jeg opplevd mange likheter; engasjerte dansekunstnere som brenner for det de gjør og flere kunstnere enn det er pengestøtte til. Her, som i London, er det ikke nok øvelseslokaler som er rimelige nok. Forholdet mellom hovedstaden og resten av landet er også lik - det er stor tetthet av kunstnere i hovedstaden og dermed blir det diskusjon om hvordan midlene fordeles og hvilke kunstnere som skal synliggjøres.

Både i Norge og England er det mange debatter og spørsmål rundt utdanningen av   danserne og hvordan den utdanningen er relevant for det profesjonelle livet. I England er det flere institusjoner som utdanner danserne til en mer vidtspennende karriere (portfolio-career), da kunstneren ofte er både utøver, koreograf, pedagog, markedsfører og produsent. Kritikken blir da at de får for mye å ta inn over seg og for lite tid til å spesialisere seg.

Jeg har opplevd et større mangfold av stilarter og uttrykk fra norske kunstnere enn hva jeg hadde inntrykk av da jeg bodde i England. Det som blir vist av norsk dansekunst i England er tydeligvis ikke representativt for hva som faktisk rører seg blant norske kunstnere!

Mangfoldet er likevel en av de store forskjellene. England er en smeltedigel av folk fra forskjellige bakgrunner og stilarter og jeg tror dansen har utviklet seg gjennom ulike samarbeid og nysgjerrighet på den/det ”andre”. Jeg tenker at mangfoldet i Norge er ganske nytt sammenlignet med England. Det engelsk kulturrådet har fokus på ‘diversity’ (mangfold), at dansen både skal omfatte mange og gi opplevelser til et bredt publikum. I tillegg er det så mange flere innbyggere i England at massen av dansere og mulighetene til å se forskjellige forestillinger er mye større.

Det andre som slår meg med det norske dansemiljøet, i forhold til England, er at det er ulik oppfatning av kunst, og hvordan den formidles til forskjellige deler av befolkningen. England har en lang tradisjon for at kunstnerne jobber med sine metoder og praksis, samtidig som de tilrettelegger videreføringen av denne til forskjellige kropper og mennesker med ulike læreevner. Dette gjelder alt fra store kompanier som for eksempel Company Wayne McGregor, Rambert og Hofesh Schecter, til individuelle kunstnere. Jeg har så langt ikke sett dette praktisert i Norge annet enn av noen få kompanier, men kanskje det er flere som jeg ikke vet om?

Hva tenker du er CODA-festivalens særegenhet? Og hvilke kunstneriske ambisjoner og visjoner har du for festivalen videre?
CODA-festivalen startet med å bringe internasjonal dans til Norge. Vi samarbeider med mange forskjellige scener og har en litt fandenivoldsk programmering av dans som ikke har blitt vist her før. Sånn som jeg ser det har festivalen alltid ønsket å gi det norske dansepublikummet en opplevelse som omfatter både det kjente og det ukjente, og som favner ulike format og intensitet. Festivalen ønsker å gi dansemiljøet energi i en intens festival-periode.

Mine kunstneriske ambisjoner er å fortsette å finne nye og interessante utenlandske kunstnere, samt løfte frem norske kunstnere og mikse det familiære med det ukjente gjennom et mangfold av bakgrunner. Jeg er interessert i koreografi, hvordan dagens dansere bruker sin stemme i samarbeid med koreografen og hvordan koreografen utfordrer ‘status quo’. Jeg er også interessert i hvordan et bredt publikum opplever koreografien og hvordan de finner berøringspunkter som engasjerer dem, selv om de ikke vet noe om dans og koreografi.

Jeg ønsker at festivalen skal bidra til at mange flere engasjerer seg i dans, og at vi kan bidra til et samfunn der bevegelse og kunst blir verdsatt og oppmuntret.


Du har tidligere sagt at du ønsker å bruke berøring - både personlig og universelt - som inspirasjon til din første programmerte festival, kan du utdype dette?
Jeg bruker ordet berøring med alle synonymene jeg kan finne; påvirkes av, relaterer til, tangerer og inntrykk. Jeg gripes av forestillinger som gir meg rom til å relatere eller komplimentere det som skjer på scenen til noe i mitt eget liv. I det øyeblikket tenker jeg at kunstneren har greid noe magisk; å skape noe fra sitt eget ståsted som har gått over i noe universalt og som så treffer meg, og forhåpentligvis flere i publikum, som relevant for oss. Jeg ønsker å programmere dans og bevegelse som gjør at vi fysisk berøres og følelsesmessig påvirkes. Jeg er opptatt av dansekunst som publikum kan relatere til sosiale eller politiske saker og finne berøringspunkter og inntrykk som er nye for dem.

Berøring er et bredt tema, men det får meg til å tenke igjennom mine valg av kunstnere og hvilke opplevelser vi kan ta del i. Min grunntanke er at dans og bevegelse får oss til å reflektere, drømme, føle og være - og dermed bidra til en større forståelse av hverandre og samfunnet rundt oss. 


--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Se program for årets CODA-festival

Berøring som tema, Intervju i magasinet DANS